AutistAngel

Gud, om du hører meg, så har jeg ingenting å si. Men jeg vil fortsatt at du hører. For jeg har det vondt. 
Den troen jeg hadde hatt til deg, har jeg nå til noe helt annet, som fortsatt er like umulig. Jeg vet det ikke kan gå.
Gud, om du er der og vil gi meg et tegn. Gud, om du vil høre, så vil jeg fortelle. Jeg har det som Gunvor; Det er ingen hverdag mer. Jeg har så lyst til å gi opp. Men, jeg har ingenting å gi opp. Av en eller annen grunn, hjelper det å snakke med deg. Fordi du vet akkurat hvordan jeg har det. Og du tar mine følelser på deg, om bare for en liten stund. Frigir meg. Gud, hvorfor sendte du henne vel vitene om hva som skulle skje? Du vet jeg ikke tror på djevelen. Du vet jeg vet at du er den onde samt den gode. At du er Janus. Å bære to masker for å kunne fremstå som hellig. Jeg vet du ikke er mer hellig enn meg. Enn noen. At du bare er mektig og at du vet.

Gud, om du hører meg, så har jeg ingenting å si. Hva skal jeg gjøre? Jeg gråter mine modige tårer. Alene. Som de skal gråtes.  Og hennes myke hår i hendene mine er brått bare et minne. Hennes smil og bekymringer en tåke. Hennes liv som det har blitt; sorte flekker på kartet.

Jeg har vandret med lukkete øyne siden hun sist sa nei. Snart over et år. Når skal jeg våkne?

Gud, om du hører meg, så har jeg sagt alt. Og du vet like godt som jeg; at det er en løgn. 

Jeg er på et merkelig sted for tiden. Jeg tror jeg har en verdikonflikt. At jeg er mer verdt enn jeg trodde på noen områder og mye mindre verdt på andre. Det er forvirrende, men det er vel min egen skyld. 

Alt skyldes at jeg for omtrent to år siden gikk inn for å opptre som en karakter for å forbedre mitt sosiale liv samt offentlig selvtillit. Til slutt har karakteren jeg spiller og mitt egentlige meg gått så i ett at jeg ikke lenger kan skille mellom dem. Men etterhvert så oppdaget jeg det. Det er som å  våkne sakte fra en drøm, når man er på det stadiet at  man kan velge mellom å våkne eller å fortsette å drømme.

Problemet er bare; Jeg er så jævlig trøtt.

Av og til må man sette på dubstep og danse. Det har vært alt for lenge siden en ordentlig fest.

Jeg føler meg lysten på å leve kreativt uten å gjøre noe. Kanskje bli kunstner?  

:-) + :O + :S

Jeg tror jeg har skrevet ned hva jeg mener om sjelen før, men for ordens skyld gjør jeg det igjen. Om du ser på mennesker du ikke kjenner, så ser de ofte sjelløse ut. I alle fall for meg. Det er når man blir kjent med individet at sjelen brått begynner å titte frem bak ansiktets murer. Samme med dyr. Sjelløse til man blir kjent med dem. Så hvorfor er det slik? Er det fordi sjelen bare viser seg for de man er glad i? Eller de man liker? Jeg har også lagt merke til at sjelen trer frem i avaterene på "The Sims". Noe som får meg til å spekulere i om ikke sjelen er noe vi tillegger folk, dyr og ting. Bamsen min hadde sjel da jeg var liten. Men jeg vet ikke om den har det nå lenger. Besjeling.

Men man besjeler ikke bare andre, man besjeler også seg selv. Jeg gjør det. Og når jeg har mye sjel, er jeg veldig glad. Og når jeg er glad har jeg selvtillit. Jeg lurer på om det fungerer andre veien. At man kan gi andre bedre selvtillit ved å besjele dem mer. Selvtillit er det beste i verden. Det er noe sikkert å stå på. Noe grunnfast. I motsetning til alt annet, som er som et fall.

Konklusjon: Sjel = Selvtillit. Plus, ikke glem å drit deg ut. Gjør tabber. Bare unngå de største.

Jeg har på følelsen at jeg har sagt det før, men når jeg ser folk bære på musikkinstrumenter, tar jeg meg selv i å lure på om de er bedre enn meg. Jeg kommer til konklusjonen at de antageligvis ikke er det, eller at de er på mitt nivå i en eller annen forstand.

Hvor som  helst. Når jeg føler for det, så danser jeg. Med eller uten musikk. Og jeg danser bra! Ikke noen moves, eller hjemmebrente bevegelser. Bare rett opp og ned. Nynner melodien med og uten frakk. Røyksopp, Daft Punk, Jackson 5. "I'd rather dance". Helt enig. Så når du, en jeg ikke kjenner, spør meg om jeg er fjern eller om jeg bare driter meg ut, så lurer jeg på hvorfor du ikke har noe i livet å danse for? Oppå bordet, under bordet i sofaen eller på gulvet. I byen om natten, i byen om dagen. Sammen med venner, alene, på bussholdeplassen. Er du redd for å uttrykke deg selv? Eller er du kanskje redd for at noen skal se du eksisterer? Kanskje du bare ikke liker musikk eller følelser. Før jeg legger meg, på vei inn i rommet, på vei ut av rommet, på butikken etterfulgt av en grim vokalsolo ala Shakira.

Dansing er den eldste formen for uttrykk av et indre følelsesliv  der ord ikke rekker til. Ikke bare det, men det er også oppbyggende for psyken og selvtilliten og fysikken.

Ja til dansing!

Hvorfor er det ikke et åpent sted hvor musikere kan møte hverandre? Noe typ en kafe elns. Noen som skjønner hva jeg mener som kan formulere det bedre?

Jeg sitter med en uåpnet klementin i senga etter skolen og tenker over ting som ikke er og ting jeg kunne tenke meg. Fra spotify klinger Clara Bruni med "You belong  to me", som jeg linker til under teksten. Så ser jeg ut av vinduet og ser naboen som vasker vinduet. Jeg bor enn så lenge midt i sandefjord sentrum i fjerde etage. Hun bor i femte, sammen med mannen sin. Som ærlig talt kunne vært faren hennes, og som kanskje er det. Men jeg tror hun egentlig er ansatt av ham.

Men poenget mitt er egentlig at denne titteskapsopplevelsen jeg opplever i skrivende øyeblikk gir meg en følelse av at livet går som det skal. Ikke nødvendigvis for min del, men for samfunnet. Og så lenge det er noen som gjør som de skal, blir jeg litt mindre alene. Jeg vet ikke hvorfor, det trengs nok litt mer tanke over. Det er ikke logisk. Men kanskje litt morsomt. Jeg vet ikke. Akkurat i dag ønsker jeg en jente.

Jeg innser at om jeg hadde vært hakket galere, hadde jeg endt opp med å drepe alle jeg er glad i. Det er en ganske enkel logikk bak dette; Når jeg blir glad i noen, ønsker jeg å verne dem fra vondt og ondt. Og etter mye tanke på hvordan man kan gjøre det har jeg kommet frem til at den eneste løsningen er å fjerne dem fra denne verden og putte dem i limbo. Ikke nødvendigvis et klassisk limbo, men kanskje et euforisk limbo. Men det er ikke mulig. Det nærmeste jeg kommer blir å ende livet deres så de slipper denne kjemiske plagen som er livet.  Jeg kommer aldri til å forsøke å fjerne noen jeg er glad i fra jordens overflate før jeg oppnår gudelignende evner en gang i fremtiden, men konklusjonen min med dette, må vel være at jeg er glad i noen når jeg vil slette dem fra verden.